Eyeless in Gaza:
Soundtracket til Englands countryside

av Terje Alnes (Backstage no. 2, April 2006)

Det finnes en musikk så egenartet at ingen kan plagiere den. Det lages stemninger i lydlandskap du ikke ante eksisterte. Det er en erkeengelsk folkemusikk der ute som bare noen få kjennere har oppdaget.

Kort historikk

Duoen Eyeless in Gaza ga ut sine første EP i 1980. Deretter fulgte en serie utgivelser som gjorde Martyn Bates og Peter Becker til nærmest fast inventar på uavhengige lister. Dette skyldtes bl.a. hardt arbeid. I løpet av noen få år laget duoen flere hundre sanger, men bare en tredjedel ble utgitt på plater eller kassetter. Når Bates og Becker ikke var i studio var de stort sett “på veien”, i løpet av disse årene holdt de hundrevis av konserter over hele Europa. Lp’en Back from the Rains, som kom i 1986, markerte en foreløpig slutt på en særdeles kreativ og produktiv periode. Duoen fortsatte nå sitt musikalske virke hver for seg, eller i samarbeid med andre artister. Det kunne synes som om EIG var historie. Fra 1993 til 1996 kom imidlertid ikke mindre enn fire nye plater fra Eyeless in Gaza, og i 2000 kom hittil siste utgivelse Song of the Beautiful Wanton. EIG lever i beste velgående, og enda en samling nytt materiale skal etter planen gies ut sommeren 2006.

Et virkelig indie-band

Det merkelige bandnavnet Eyeless in Gaza stjal duoen fra en roman som den engelske forfatteren Aldous Huxley ga ut i 1936. Til tross for høy aktivitet og relativt bra salg de førte årene forble duoen et heller eksklusivt bekjentskap for den engere krets indiekjennere. Det store kommersielle gjennombruddet kom aldri. På radio var det stort sett bare John Peel i BBC Radio 1 som spilte platene, og her i Norge måtte du jobbe hardt for å følge med (dette var i de tider da de fleste indieplatene bare lot seg oppdrive på postordre). EIG har til dags dato forblitt et uavhengig band, med utgivelser på eget selskap, eller på andre småseiskaper. Duoens tredje lp Pale Hands I Loved So Well ble for eksempel utgitt av norske Uniton i 1982.

Dette betyr nødvendigvis ikke at gruppens musikk ikke har kommersielle muligheter. I backkatalogen finnes popperler som helt sikkert kunne appellere til et stort publikum. Men EIG har så mange flere musikalske uttrykk enn det poppige. I stedet for å søke mot det musikalske sentrum, der det store publikum flokker seg, har duoen hele tiden valgt å gå sine egne veier. At Bates og Becker ufortrødent fortsetter sin musikalske søken, og holder det gående mer enn 25 år etter oppstarten, vitner om en genuin kjærlighet til et uttrykk som gjør Eyeless in Gaza til noe helt særegent i musikkbransjen.

Hvordan høres det ut?

Duoformatet gjenspeiler seg også i studioarbeidet. Eyeless in Gaza har gjennomgående kjørt en økonomiserende stil, det er sjelden mange instrumenter i bruk samtidig. Martyn Bates stemme er ofte et bærende element, en ikke uskjønn sanger med en intensitet og inderlighet som overbeviser. At det vokale er så tydelig fremme i lydbildet indikerer at tekstene er viktige for bandet. Lyrikken er aldri av typen I-love-you-baby, jeg tør påstå at mange av tekstene holder mål som poesi på trykk.

De to første lp-platene fra 1981 – Photographs as Memories og Caught in Flux – har et ganske likt musikalsk uttrykk. Duoen fremstår med mange skarpe kanter. Et slags industrielt preg finnes på “Photographs … ”, men også mer ambiente elementer er til stede. Det er nesten som å lytte til soundtracket til en film som aldri ble laget. Det vokale er gjeme ledsaget aven gitar og en synth, og sjelden av noe mer enn litt sparsom perkusjon. Her finnes intense sanger hvor Martin Bates tøyer stemmebåndene med desperat kraft. Samtidig finner du korte, instrumentale stykker som svever inn over ukjente landskap. En besnærende kombinasjon.

På den “norske” lp’en Pale Hands … er det instrumentale uttrykket videreført. Dette er musikk med filmatiske kvaliteter, musikk for det lyttende publikum. Som utgivelse betraktet vant neppe EIG mange nye fans, men samtidig hadde platen kvaliteter nok til å holde den eksisterende menigheten i ånde.

På sin fjerde lp-utgivelsen på to år – Drumming the Beating Heart – har EIG funnet frem til en musikalsk kjerne. Her møter du for første gang folk-elementet, samtidig som popflørten skinner gjennom enkelte steder. Drumming … burde gitt EIG et større publikum. Rust Red September fra 1983 videreutvikler folkelementene fra Drumming … . Her er et musikalske uttrykk i noe som jeg nærmest vil kalle for genuin, engelsk country. En type folkemusikk som ingenting har med amerikansk country & western å gjøre. Dette er musikk så erkeengelsk som tenkes kan, inspirert av de store engelske dikterne, nærmest et soundtrack til de grønne, småkuperte kulturlandskapene på den engelske landsbygden.

På den siste lpen før pausen – Back from the Rains (1986), unte duoen seg en tilnærmet normal besetning, med gitar, bass og trommer. Her legger EIG seg veldig nært opp mot den rene popmusikk. En låt som Twilight er flørting med hitlistene, kanskje et uttrykk for at Eyeless in Gaza trengte kommersiell suksess for å opprettholde driften. Hadde popbransjen vært en rettferdig bransje hadde suksessen kommet.

Det hviler en aura av naturromantikk og mystikk over mye av det duoen har gitt ut, det er en stemning av engelsk countryside over det musikalske landskapet. LP-titler som Photographs as Memories (1981) og Pale Hands I Loved So Well (1982) bringer tankene bakover til en forgangen tid, til minner om noe som en gang var. Du kan ikke annet enn å beundre Eyeless in Gaza for hvor gjennomført konseptet deres er. Hver utgivelse er estetisk vakker, med fotografiet som det bærende element. Dette er gjeme i sort/hvitt eller i bruntoner, ofte med naturmotiver; trær, løv, vann. Det lyriske er sentralt i EIG sin musikk, det kunstneriske uttrykket er en helhet av musikk, tekst og bilder.

“Comebackplaten” Fabulous Library fra 1993 viste Bates og Becker fra en poppig side, et overskuddsprosjekt. At EIG hadde sin musikalske ambivalens intakt viste de året etter med Saw You In Reminding Pictures, her var duoen igjen tilbake i sporene fra Pale Hands … , med vekt på instrumentale stemninger og vokalimprovisasjoner. Duoens musikalske uttrykk er omskiftelig som årstidene.

Med en historie som strekker seg over 25 år har Eyeless in Gaza fremstått som rakryggede, uavhengige og søkende musikere. Duoen har skapt et særegent musikalsk univers som fortjener større oppmerksomhet.